Det er likevel ikke bare alder og sivilstatusen til blondinene våre som svirrer rundt i landsbyen. Stefan har endelig fått den intenst flørtende søsteren til Bitte på avstand, og det er nok ikke bare min storebror som spør "også hun som bor ved vannposten, har hun kjæreste? Og hun andre da?"
Den etterlengtede og nøye planlagte frihelgen nærmer seg og vi skal humpe i hver vår retning. Selv skal jeg på beachen med kjæresten og kvinner meg opp til å fortelle det til familien. "Han er journalist fra Argentina som jobber i San Salvador nå. Veldig snill og intelligent, altså. Ja, også har vi kjent hverandre kjempelenge, også skal vi være sammen i hele ferien, også skal vennene hans være med på stranda, helt sikkert, også skal jeg reise til han etter prosjektet her er over, også..."
Jeg stotrer og ror og forsikrer meg på alle kanter på en gang. Det føles godt å være nesten ærlig, men tør knapt se opp! Tross alt har de datteren på 19 i kloster og en datter på 15 som knapt får besøke bekjente.
"Nei og nei, så festlig" kvitrer bestemor i huset meg i været. Jeg ser forvirret opp, og ser inn i et par fumlende gamle øyne. "Selv var jeg 17 da jeg fikk min første, litt sent, jeg innrømmer det. Men du er jo alt 19. Når skal dere gifte dere?" Hun ser på meg med all verdens tillit, og fra et minutt til neste har jeg blitt ene og alene hennes. Til høyre og venstre sprer hun det glade budskap "Hun sa at... er det ikke fantastisk?" Uansett hva jeg sier nå kommer forholdet oss imellom til å bli betraktelig mer intenst framover. Jeg heiser hvitt flagg. Vektlegger at det i Norge er vanlig å studere ferdig før man gifter seg, men avviser ikke muligheten for at jeg kan flytte til Buenos Aires. "Jeg kunne jo studere der. Og ja, hvem vet hva som skjer". Som takk får jeg en oppbacking som er en gifteklar datter verdig.
I det hele tatt har jeg blitt rene linedanseren her nede. Det religiøse livet er sterkt og levende og jeg regner med at familien min har en stor del av æren for det. De hører på tordentaler på radioen, sørger for at naboen kommer opp med en god grunn for ikke å møte i kirken, og har en finger med i det meste. "Joda, protestantismen i Norge er omtrent som katolisisme. Forskjellen er bare at man går sjeldnere i kirken og ikke har like mange helgener". Da jeg fikk høre at de få protestantene som er i El Salvador er hysteriske, misjonerende og svært konservative, ble vi fort enige om hvilken religion jeg tilhører.
Heldigvis kommer spørsmål som dette stadig sjeldnere, jeg tror de har gjennomskuet meg. Noe annet ville egentlig være rart, slik som jeg svarer; i hytt og pine, uvitende og uvillig. Og jeg har ennå til gode å svare i "jeg -form", alltid "man gjør" eller "I Norge er". Jeg innbiller meg at vi har inngått en stilltiende avtale. De spør meg ikke nærgående spørsmål, og jeg er interessert og deltar i endel av deres religiøse liv. For jeg deltar gjerne, men har mine grenser. Daglig må jeg finne fram til balansepunktet mellom respekt og hykling, nestenløgner og ærlighet. Ikke for det, hadde jeg sagt at jeg ikke er religiøs ville de nok godta det. De viser nemlig imponerende mye respekt for alt det rare jeg, og gruppa, sier og gjør. Men jeg tror ikke de ville skjønne det, i hvertfall ikke når jeg likevel har lyst til å være med dem i kirken og være på alt det viktige de diskuterer der. Så det er like greit å la det være. Tror jeg.
Tillegg: Det er tirsdag kveld og familien min har nettopp invitert kjæresten min på besøk. Ettersom oppdraget hans her nettopp er å snakke med folk på landsbygda, skulle det ikke bli så vanskelig å overtale ham. Ikke kommer de til å mangle samtaleemner heller. Som ekte kommunist og ateist, er han nemlig helt med på de rosenrøde gifteplanene våre. "Når skal vi gifte oss, sa du?"
-Kaja-